Peter Holmberg har vært på besøk, det fyller alltid opp motivsjonssekken for agilitylivet:)
Denne helgen var det Maffe sin tur til å være den "utvalgte" av flokken. Ikke lett å prioritere en av de 3 som jeg har i flokken men slik ble det.
Behagelig å ha en instruktør som etterhvert kjenner hundene våre og oss som førere, godt. Vi får våre utfordringer og temaene varierer noe fra gang til gang men alikevel er det en rød tråd i gjennomføringen fra helg til helg.
Kombinasjonene i helgen var klasse 2 relaterte. Utrolig hvor mange kombinasjoner man kan klare å få utav ett gjennomtenkt oppsett. Jeg er imponert!
Ved siden av Peters utfordringer på banen så var det "enkle" ting jeg skulle jobbe med ved hjelp av kombinasjonene. Feltproblematikken til meg og Maffe føles litt håpløst. Jeg vil at vi gjennomfører to på/to av, noe vi har trent iherdig på og det har gått veldig bra. MEN selvfølgelig er det et men involvert... Det begynner å smuldre opp. Maffe går felt som bare det (stige og møne) helt ned, men hun går gjerne en halvmeter fra feltet og med alle 4 poter på bakken og da snur hun seg mot meg med hele seg. Dette fører til at når jeg kommer hesblesende på etterskudd så har jeg ikke kontrollen og får heller ingen god fortsettelse i banen. Jeg må/vil ha 2 på /2 av... På lørdag gikk det seg til med mønet og vippa (som hun flyr av når det blir mye stress). På stigen vistes det ingen endring. Jeg ble rett og slett lettere irritert etterhvert. Noe jeg ikke egentlig merket før Maffe nektet å gå på stigen. Valgte tunnellen gang på gang. Etter en timeout på meg og henne så løste vi opp i den biten, men hun stoppet fortsatt ikke på stigefeltet. Alt annet gikk stort sett kjempebra. Gikk det galt så var det bare småjusteringer til før jeg hadde taket på kombinasjonene. På søndagen hadde vi ett lite gjennombrudd med stigen:) To på/to av funket igjen og det manglet ikke på belønning;) Det skal selvfølgelig trenes mere! Dette lille gjennonmbrudet gir sårt tiltrengt næring til følelsen at det ikke er håpløst:)
Avslutnignsvis så møtte jeg litt veggen. Mentalt utladet og sliten etter 2 intense agilityøkter ble den siste utfordringen fra instruktøren for mye. Etter 2 forsøk på en løsning med kun 1 bakombytte måtte jeg bare be veldig pent om å få løse det på den måten som jeg så som eneste løsningen, som besto av 2 framforbytter. Det fungerte utmerket. Så vi får heller trene på instruktørens utfordring når jeg ikke er helt tom i hodet og utslitt:)
Etter helgen er jeg mektig imponert over mine treningskollegaer som gikk utpå og presterte gang på gang på gang begge dager:) Jeg vet de er gode, men denne helgen var de rett og slett råe utpå banen!
Agilityablegøyer lenge leve:)
Denne helgen var det Maffe sin tur til å være den "utvalgte" av flokken. Ikke lett å prioritere en av de 3 som jeg har i flokken men slik ble det.
Behagelig å ha en instruktør som etterhvert kjenner hundene våre og oss som førere, godt. Vi får våre utfordringer og temaene varierer noe fra gang til gang men alikevel er det en rød tråd i gjennomføringen fra helg til helg.
Kombinasjonene i helgen var klasse 2 relaterte. Utrolig hvor mange kombinasjoner man kan klare å få utav ett gjennomtenkt oppsett. Jeg er imponert!
Ved siden av Peters utfordringer på banen så var det "enkle" ting jeg skulle jobbe med ved hjelp av kombinasjonene. Feltproblematikken til meg og Maffe føles litt håpløst. Jeg vil at vi gjennomfører to på/to av, noe vi har trent iherdig på og det har gått veldig bra. MEN selvfølgelig er det et men involvert... Det begynner å smuldre opp. Maffe går felt som bare det (stige og møne) helt ned, men hun går gjerne en halvmeter fra feltet og med alle 4 poter på bakken og da snur hun seg mot meg med hele seg. Dette fører til at når jeg kommer hesblesende på etterskudd så har jeg ikke kontrollen og får heller ingen god fortsettelse i banen. Jeg må/vil ha 2 på /2 av... På lørdag gikk det seg til med mønet og vippa (som hun flyr av når det blir mye stress). På stigen vistes det ingen endring. Jeg ble rett og slett lettere irritert etterhvert. Noe jeg ikke egentlig merket før Maffe nektet å gå på stigen. Valgte tunnellen gang på gang. Etter en timeout på meg og henne så løste vi opp i den biten, men hun stoppet fortsatt ikke på stigefeltet. Alt annet gikk stort sett kjempebra. Gikk det galt så var det bare småjusteringer til før jeg hadde taket på kombinasjonene. På søndagen hadde vi ett lite gjennombrudd med stigen:) To på/to av funket igjen og det manglet ikke på belønning;) Det skal selvfølgelig trenes mere! Dette lille gjennonmbrudet gir sårt tiltrengt næring til følelsen at det ikke er håpløst:)
Min tur snart nå, eller?
Avslutnignsvis så møtte jeg litt veggen. Mentalt utladet og sliten etter 2 intense agilityøkter ble den siste utfordringen fra instruktøren for mye. Etter 2 forsøk på en løsning med kun 1 bakombytte måtte jeg bare be veldig pent om å få løse det på den måten som jeg så som eneste løsningen, som besto av 2 framforbytter. Det fungerte utmerket. Så vi får heller trene på instruktørens utfordring når jeg ikke er helt tom i hodet og utslitt:)
Etter helgen er jeg mektig imponert over mine treningskollegaer som gikk utpå og presterte gang på gang på gang begge dager:) Jeg vet de er gode, men denne helgen var de rett og slett råe utpå banen!
Agilityablegøyer lenge leve:)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar